Litt om meg først, svaret på spørsmålet som jeg får nesten hver gang jeg møter en nordmann. Hvorfor jeg snakker norsk.
Jeg er utdannet geolog på universitet i Praha. Og så var det et emne som jeg likte, som jeg skulle støtte min diplomaavhandling på. Å måle noe i noe, la oss si det heller ganske kort. Kalkulere hvor gamle bergartene er, og hva det betyr. Og denne forskningen skulle ta sted i Bergen. I Norge. Der, hvor det regnet mest i hele verden, og der, hvor jeg ikke hadde råd til gå på akvariet. Der, hvor jeg aldri hadde vært før, der, hvor man snakket et språk som jeg aldri hadde hørt, ikke engang hadde jeg hørt om noen som ville ha snakket dette språket.
Men det var jo bare logisk å begynne å lære norsk før flyet hadde tatt av. Og i dag vet jeg at det var den veien som jeg virkelig skulle ha tatt, og jeg er veldig glad for at jeg hadde gjort det! Det var i 2007 da Norge viste meg sitt våte ansikt for første gang. Først mørkt, så lysere, og så gradvis det vakreste jeg noen gang har sett. Sin vakre natur, sitt fantastisk folk og spennende historie.
Og jeg er takknemlig for geologi studiene mine, for det var nettopp det som påvirket, forårsaket det som jeg driver med i dag. Norske bryllup i Praha.