Hvorfor arrangerer man et bryllup?
For å oppleve en skikkelig fest? For å ha vakre bilder som man kan legge ut? For å møtes med hele familien? For å bli gift? For å kunne kose seg i den eventyraktige drømmekjolen sin? Alt det som jeg jobber med til hverdag: antall kaker, farge på blomstene, hvorkan man kjøpe ringene, alt dette bare gjør den hendelsen vakker og behagelig.
Men grunnen til at man gifter seg er faktisk det øyeblikket når man står foran alteret. Når man endelig har kommet dit. Når alle gjestene er på plass og ringene ligger der. Og dere står der. Bruden og brudgommen. Der og da. For første gang og for siste gang, dere to sammen. Aldri mer vil dere to stå der sammen igjen. Dere står der nå, og det skal ikke ta så lang tid, og øyeblikket forandrer seg fra nåtiden til fortiden. Det er det øyeblikket, som aldri skal skje igjen.
Opplev det! Lukk øynene og minn deg om dette som du leser nå. Og så åpner du øynene igjen og du en en annen. Du er på et eventyrlig sted, hvor alt det andre har sluttet å eksistere. Det blir bare deg og din tilkommende. Det er det samme om du begynner å gråte, det er det samme hvordan sløret ser ut, om slepet ligger pent på golvet, om blomstene er rosa eller lys rosa. Smil til ham/henne, ta på ham/henne, vis med øynene at du ER her, at du ser på ham/henne, at du elsker ham/henne. Og med ett dere får lov til å kysse hverandre, gjør det, og gjør det en gang til, og gjør det enda bedre. La alt det som sitter inne i dere, i deres hjerter og i deres sjel, la alt dette komme ut. For det er denne følelsen, den kjempestore energien som rister hele deg, som du vil huske i hele livet. Og vielsen blir ekte.